Choose language
NORWAY
NETHERLANDS
WRITTEN BY
M. Seppola Simonsen
(NO)
TRANSLATED BY
Lieke Maier
(NL)
M. Seppola Simonsen - 3
2 November 2024
En tåke legger seg rundt Haags kontorbygg og pakker alle fredagsarbeiderne inn. Med ett er disse hverdagslige menneskene revet ut av monoton virkelighet. Langt nede hviner 9er trikken usynlig langs sporet på sin ferd mot Vrederust: en maskin redusert til en lyd. Kontorarbeiderne kikker flyktig ut av vinduet og forestiller seg at det venter et umulig landskap bak tåkeveggen. En øde fjellheim eller en utstakt skjærgård, steiner kvesset på ville bølger. Lyden av biler over asfalt blir vinden langs fjellsiden, dragsuget mellom bergene. Kontorarbeiderne ser opp, og tror de skimter en asurblå himmel bak skyene, akkompagnert av en blendene sol. De mumler noe for seg selv, hvisker noe til hverandre. De har kjent lukten nå. Det er ikke tåke, men røyk.
Byen brenner. Hadde det vært vind hadde ilden drevet over byen som et inferno. Men det er vindstille. Her er hverken trær eller trehus for ilden å forplante seg i – bare stein og metall og glass. Denne byen brenner sakte. Det er klart, brannen kommer til å spise alle kontorbyggene om den ikke stoppes, men det kommer til å ta timer, kanskje dager, kanskje uker. Og hvem skal stoppe den? Kontorarbeiderne kan se den samme skjærgården i røyken som de ser i tåka, kan skimte den samme blå himmelen. Der hvor de før så naboarbeiderne i nabokontorbygget ser de nå røyken fra ilden, og i røyken fra ilden ser de fjellheimen.
Jeg tar turen til Chinatown på jakt etter autentisk Dim sum. De røde lanternene lokker blikket opp. Rundt meg myldrer det av andre fotgjengere. Lukten av mennesker forsvinner litt i lukten av det som brenner. Det er første november og fremdeles grønt, men på tross av dette begynner det å snø. Med øynene vendt mot himmelen lar jeg et snøflak lande i en utstakt håndflate og ser at det er aske.
Inne på Full Moon City er det knapt et bord å oppdrive. Menn og kvinner i dress og blyantskjørt fyller hver krik og krok av restauranten. Noen har tatt av seg dressjakken, og sitter med ermene rullet opp, spisepinner i hånden. Noen smiler og ler, andre spiser anstendig og beskjedent, med en dekkende håndflate foran en tyggende munn. På hvert bord ser jeg dampede baozi, vårruller, sesamboller og skåler med soyasaus. Til tross for at synet får magen min til å rumle, snur jeg og går ut i askefallet. Om restauranten står når morgendagen kommer, lover jeg meg selv å returnere.
WHAT INSPIRED THIS STORY?
More from M. Seppola Simonsen and Lieke Maier
3 November 2024
M. Seppola Simonsen - 4
Sol gjennom polyestergardiner får hotellsengas hvite lakener til å lyse som Finnmarksvidda en klar aprildag. Haag er ny. Allerede kommer ordene lettere. I byen kaster byggene svale skygger som svelger smugene. Jeg vandre på måfå. Ullgenseren min varmer for første gang mer enn nødvendig, og jeg drar frem solbrillene som alltid ligger løst i rumpetaska. Jeg fisker mobilen ut av lomma og åpner Spotify. Det tar meg noen forsøk å finne den rette låten, men ikke mange. Fleetwood Macs Silver Springs 2004 – Remaster.
1 November 2024
M. Seppola Simonsen - 2
Regnet lar vente på seg. Himmelen gråner og sveller, som når en ut-tørstet strandstein suger til seg etterlengtet flovann. Jeg sitter på toget fra flyplassen inn til byen. Det er mange som skal til Haag kl. halv fire på en onsdag og jeg klarer ikke helt å finne ut hvor jeg skal sette meg. Somlingen gjør at jeg ender opp i en skitten trapp, baklengs, med baggen min mellom knærne. Det er heldigvis et lite vindu til høyre for meg, og gjennom det kan jeg skimte dette landet jeg nå befinner meg i. Jeg får en fornemmelse av å bli dratt baklengs gjennom et nytt og fremmed landskap.
17 November 2024
M. Seppola Simonsen - 5
June, jeg drar aldri gardinene for, så jeg våkner med sol i øyet. Som oppvokst nord for polarsirkelen tror jeg koblingen i hjernen min, mellom melatoninproduksjon og sollys, ikke eksisterer. Jeg kan sove tungt i en solfylt seng, jeg er vant etter lange natteløse somre. Men jeg er også vant med vinter og en fraværende, utilregnelig sol. I dag reiser jeg hjem, og det er din stemme jeg har med meg. Det er noe med å høre et menneske synge. Det tar hardere i deg enn litteraturen, tror jeg, fordi det er mer øyeblikkelig. Samtidig er det mer flyktig. Jeg innrømmer at jeg er en lytter. Jeg vil sitte ved en sangers føtter og la lyden skylle over meg. Der skriver jeg, selv om jeg kun jager en utvendig rytme.
31 October 2024
M. Seppola Simonsen - 1
Å være hjemme er å snart måtte dra til et sted som er ikke er det. Vi kan kalle dette en negativ definisjon; jeg vet hva hjemme er, fordi jeg vet hva det ikke er. Jeg vet hvilken smaker, lukter og lyder som ikke bor der. Også de vakreste tingene hører sjeldent hjemmet til. Men de slappe plantene som jeg må vanne venter på de støvete hyllene. Maten i kjøleskapet blomstrer med fargerik og myk mugg. Sengen, med sine puter og dyner, soler seg i lysstripene fra vinduet, og vannglasset ved dens side lunkner i små bobler. Regnet tripper mot vinduskarmen. Jeg håper at det ikke regner i Hag. Jeg håper at det ikke regner, for det har regnet i Oslo hver eneste dag i det som føles som måneder og som kanskje er det.
See The Chronicles live at Crossing Border 2024