M. Seppola Simonsen - 3

En tåke legger seg rundt Haags kontorbygg og pakker alle fredagsarbeiderne inn. Med ett er disse hverdagslige menneskene revet ut av monoton virkelighet. Langt nede hviner 9er trikken usynlig langs sporet på sin ferd mot Vrederust: en maskin redusert til en lyd. Kontorarbeiderne kikker flyktig ut av vinduet og forestiller seg at det venter et umulig landskap bak tåkeveggen. En øde fjellheim eller en utstakt skjærgård, steiner kvesset på ville bølger. Lyden av biler over asfalt blir vinden langs fjellsiden, dragsuget mellom bergene. Kontorarbeiderne ser opp, og tror de skimter en asurblå himmel bak skyene, akkompagnert av en blendene sol. De mumler noe for seg selv, hvisker noe til hverandre. De har kjent lukten nå. Det er ikke tåke, men røyk.

Byen brenner. Hadde det vært vind hadde ilden drevet over byen som et inferno. Men det er vindstille. Her er hverken trær eller trehus for ilden å forplante seg i – bare stein og metall og glass. Denne byen brenner sakte. Det er klart, brannen kommer til å spise alle kontorbyggene om den ikke stoppes, men det kommer til å ta timer, kanskje dager, kanskje uker. Og hvem skal stoppe den? Kontorarbeiderne kan se den samme skjærgården i røyken som de ser i tåka, kan skimte den samme blå himmelen. Der hvor de før så naboarbeiderne i nabokontorbygget ser de nå røyken fra ilden, og i røyken fra ilden ser de fjellheimen.

Jeg tar turen til Chinatown på jakt etter autentisk Dim sum. De røde lanternene lokker blikket opp. Rundt meg myldrer det av andre fotgjengere. Lukten av mennesker forsvinner litt i lukten av det som brenner. Det er første november og fremdeles grønt, men på tross av dette begynner det å snø. Med øynene vendt mot himmelen lar jeg et snøflak lande i en utstakt håndflate og ser at det er aske.

Inne på Full Moon City er det knapt et bord å oppdrive. Menn og kvinner i dress og blyantskjørt fyller hver krik og krok av restauranten. Noen har tatt av seg dressjakken, og sitter med ermene rullet opp, spisepinner i hånden. Noen smiler og ler, andre spiser anstendig og beskjedent, med en dekkende håndflate foran en tyggende munn. På hvert bord ser jeg dampede baozi, vårruller, sesamboller og skåler med soyasaus. Til tross for at synet får magen min til å rumle, snur jeg og går ut i askefallet. Om restauranten står når morgendagen kommer, lover jeg meg selv å returnere.