Choose language
NORWAY
NETHERLANDS
WRITTEN BY
M. Seppola Simonsen
(NO)
TRANSLATED BY
Lieke Maier
(NL)
M. Seppola Simonsen - 4
3 November 2024
Sol gjennom polyestergardiner får hotellsengas hvite lakener til å lyse som Finnmarksvidda en klar aprildag. Haag er ny. Allerede kommer ordene lettere.
I byen kaster byggene svale skygger som svelger smugene. Jeg vandre på måfå. Ullgenseren min varmer for første gang mer enn nødvendig, og jeg drar frem solbrillene som alltid ligger løst i rumpetaska. Jeg fisker mobilen ut av lomma og åpner Spotify. Det tar meg noen forsøk å finne den rette låten, men ikke mange. Fleetwood Macs Silver Springs 2004 – Remaster.
Langs Hofvijver har et lite marked sprunget frem i anledning solglimtet. Under en rekke med røde hestekastanjer er hvite seildukstelt oppført, noe som gir et inntrykk av en festlig beleiring. Nysgjerrige forbipasserende stopper og studerer de fargerike skjerfene, glitrende smykkene og det bleke porselenet som soler seg på utslåtte bord. Brukte jakker i høst-tweed lokker fra bugnende stativer. Jeg smetter gjennom mengden. Lukten av noe søtt og varmt driver meg mot markedets hale.
Jeg finner boden som selger krydret eplemost og kjøper en pappkopp for 35 kroner. I sollyset filtrert gjennom løvkroner holder jeg flytende bronse. Jeg tar en glovarm slurk og kjenner hvordan saften renner hett ned strupen.
Under en blå himmel kommer glede lett, og jeg tillater meg selv å være en fugl med få fiender. Inne på det kongelige teateret venter litteraturen og alt det som rommes av den. Andres hender, som de har vunnet i frihet, men tapt i krig. Mine egne hender venter der inne. Jeg vegrer meg for å returnere til de hendene, små og grove. Som fugl har jeg kun øyne for det som skinner og glitrer. For det som smuler og drysser. Jeg kjøper en pære- og kardemommescone og betaler med en klofull blanke steiner.
Når solen går ned er fuglen en mørk flekk mot en mørk himmel. Hendene mine venter, og jeg kryper hjem til dem. I mitt fravær skjønner jeg at de har skrevet. Fra hotellvinduet ser jeg rekker med lys fra andre hotellvinduer, og ellers bare mørket. Det jeg først tror er lyn er ikke annet en lysglimt fra en reklameskjerm vis-a-vis hotellet som spiller en annonse for en danseskole for barn. Det er heller ikke torden jeg hører, men motorsykler som gasser utålmodig i lyskrysset ved hotellets fot.
WHAT INSPIRED THIS STORY?
More from M. Seppola Simonsen and Lieke Maier
1 November 2024
M. Seppola Simonsen - 2
Regnet lar vente på seg. Himmelen gråner og sveller, som når en ut-tørstet strandstein suger til seg etterlengtet flovann. Jeg sitter på toget fra flyplassen inn til byen. Det er mange som skal til Haag kl. halv fire på en onsdag og jeg klarer ikke helt å finne ut hvor jeg skal sette meg. Somlingen gjør at jeg ender opp i en skitten trapp, baklengs, med baggen min mellom knærne. Det er heldigvis et lite vindu til høyre for meg, og gjennom det kan jeg skimte dette landet jeg nå befinner meg i. Jeg får en fornemmelse av å bli dratt baklengs gjennom et nytt og fremmed landskap.
17 November 2024
M. Seppola Simonsen - 5
June, jeg drar aldri gardinene for, så jeg våkner med sol i øyet. Som oppvokst nord for polarsirkelen tror jeg koblingen i hjernen min, mellom melatoninproduksjon og sollys, ikke eksisterer. Jeg kan sove tungt i en solfylt seng, jeg er vant etter lange natteløse somre. Men jeg er også vant med vinter og en fraværende, utilregnelig sol. I dag reiser jeg hjem, og det er din stemme jeg har med meg. Det er noe med å høre et menneske synge. Det tar hardere i deg enn litteraturen, tror jeg, fordi det er mer øyeblikkelig. Samtidig er det mer flyktig. Jeg innrømmer at jeg er en lytter. Jeg vil sitte ved en sangers føtter og la lyden skylle over meg. Der skriver jeg, selv om jeg kun jager en utvendig rytme.
31 October 2024
M. Seppola Simonsen - 1
Å være hjemme er å snart måtte dra til et sted som er ikke er det. Vi kan kalle dette en negativ definisjon; jeg vet hva hjemme er, fordi jeg vet hva det ikke er. Jeg vet hvilken smaker, lukter og lyder som ikke bor der. Også de vakreste tingene hører sjeldent hjemmet til. Men de slappe plantene som jeg må vanne venter på de støvete hyllene. Maten i kjøleskapet blomstrer med fargerik og myk mugg. Sengen, med sine puter og dyner, soler seg i lysstripene fra vinduet, og vannglasset ved dens side lunkner i små bobler. Regnet tripper mot vinduskarmen. Jeg håper at det ikke regner i Hag. Jeg håper at det ikke regner, for det har regnet i Oslo hver eneste dag i det som føles som måneder og som kanskje er det.
2 November 2024
M. Seppola Simonsen - 3
En tåke legger seg rundt Haags kontorbygg og pakker alle fredagsarbeiderne inn. Med ett er disse hverdagslige menneskene revet ut av monoton virkelighet. Langt nede hviner 9er trikken usynlig langs sporet på sin ferd mot Vrederust: en maskin redusert til en lyd. Kontorarbeiderne kikker flyktig ut av vinduet og forestiller seg at det venter et umulig landskap bak tåkeveggen. En øde fjellheim eller en utstakt skjærgård, steiner kvesset på ville bølger. Lyden av biler over asfalt blir vinden langs fjellsiden, dragsuget mellom bergene. Kontorarbeiderne ser opp, og tror de skimter en asurblå himmel bak skyene, akkompagnert av en blendene sol. De mumler noe for seg selv, hvisker noe til hverandre. De har kjent lukten nå. Det er ikke tåke, men røyk.
See The Chronicles live at Crossing Border 2024